"Ruth! Ruth! Boaz chuu claang!"

Vår nabo Bpuu Sey hadde løpt ærend med Boaz. Da de kom tilbake i bilen, fikk Boaz plutselig sterke brystsmerter og følte seg nummen over hele venstre side. Han ba Bpuu Sey om å få meg så snart som mulig.

I en uke hadde Boaz opplevd merkelige symptomer: nummende fingre på venstre hånd, sporadiske «stjerneseende», søvnløshet og halsbrann – helt uvanlig for ham. Kvelden før det store anfallet søkte jeg på internett for å se om disse tingene hadde sammenheng. Et helsenettsted sa at dette er varsler om et hjerteinfarkt. Faren til Boaz døde av et hjerteinfarkt da han var bare 29 år, så vi har alltid vært litt forsiktige på det punktet. Men vi visste ikke hvordan vi skulle forhindre det bortsett fra å spise sunt.

Da jeg hørte Bpuu Seys, var jeg umiddelbart i beredskap. Jeg løp ned trappene og så Boas vri seg av smerte. Han fortalte meg at han elsket meg veldig høyt og ønsket kajennepepper, et naturlig middel som sies å hjelpe mot hjerteinfarkt. Jeg løp, snublet og ba, fløy opp trappene og tok med kajennepepperen til ham. Han svelget en stor mengde av det.

Vi bestemte oss for å gå til det lokale sykehuset. Jeg rygget bilen og satt meg fast i gjørma. Så vi hoppet inn i bilen til vennen vår. Jeg prøvde å holde meg rolig og kjøre så forsiktig og raskt som mulig, unnvike kyr, hunder og motorsykler.

På sykehuset ble språkkunnskapene mine testet til det ytterste. Jeg løp fra den ene til den andre så noen skulle undersøke Boas. Personalet reagerte superavslappet, tok seg god tid, pratet med venner på telefon. Vi fortsatte å spørre om nitroglyserin. Men vi fikk til slutt beskjed om at den dessverre var utsolgt.

Boas var fortsatt ved bevissthet, men nummenheten spredte seg gjennom hodet og kroppen hans. Jeg ringte kollegaen min Ruby Clay. Den kjente stemmen i den andre enden av linja ble for mye for meg. Jeg begynte å gråte. Forbindelsen brøt før jeg rakk å si så mye. The Clays var i hovedstaden fordi datteren deres hadde vært innlagt på sykehus med blindtarmbetennelse en uke tidligere. Som jeg skulle ønske de var her nå! Jeg følte meg så alene Men jeg visste at Herren var med oss.

Vi bestemte oss for å kjøre Boaz de fire timene til hovedstaden. Først kjørte jeg forbi praksisen til en legevenn av meg. Han hadde noe nitroglyserin og ga det til meg selv om jeg ikke hadde penger med meg. Så kjørte jeg tilbake til Boaz og vi kjørte til huset sammen for å ta med barna våre og noen bagger. Tilstanden til Boas så ut til å bli dårligere.

I mellomtiden hadde vår venn Bpuu Sok samlet et team og dyttet bilen vår ut av gjørma. Takk og lov at vi ikke trengte å bekymre oss for det også i denne situasjonen. Vi lastet barna og noe og hjalp Boaz med å komme inn i bilen vår. Bpuu Sok ville bli med oss, så vi kjørte mot hovedstaden.

Underveis ble Boas gradvis bedre. Med litt mer ro i sjelen sendte vi Bpuu Sok hjem i taxi, men bestemte oss for å fortsette og få Boaz sjekket ut på sykehuset. Mens jeg satt der og prøvde å bearbeide hendelsen, så jeg opp og så noe utrolig vakkert! Foran var en regnsky og solskinnet bak den farget kantene med brennende regnbuefarger (originalbildet over). Jeg begynte å gråte fordi jeg innså at Herren virkelig var med oss ​​og våket over oss. Så takknemlig jeg var for at mannen min fortsatt var i live! Hvor takknemlig jeg var overfor Gud for at han hjalp oss gjennom denne forferdelige situasjonen.

Det var den desidert verste opplevelsen jeg noen gang har opplevd. Jeg følte meg alene – som utlending i et fremmed land. Men jeg følte også mye støtte fra lokalbefolkningen. De gjorde alt de kunne for å hjelpe oss. Selv om jeg var på randen av et nervøst sammenbrudd, ga Gud meg indre styrke og en overnaturlig fred. Så sendte han meg regnbuen - et tegn på hans trofasthet.

Sykehuset i hovedstaden ga førsteklasses omsorg. Boas ble grundig undersøkt. Vi ble veldig lettet da vi fant ut at han ikke hadde et hjerteproblem, men et nervøst. I en måned fortsatte Boaz å ha lignende symptomer til vi til slutt fant ut at de var fra en mineralmangel han hadde fått fra Giardia-infeksjon.

fra: Adventistgrenser, mars 2017, s. 20-21

Adventistgrenser er en publikasjon av Adventist Frontier Missions (AFM).
AFMs oppgave er å skape urfolksbevegelser som planter adventistmenigheter i unådde folkegrupper.

BOAZ, RUTH, JOSHUA; RACHEL, CALEB & SAMUEL CHURCH (pseudonymer) er forpliktet til å bringe adventsbudskapet til folket i Great River i Sørøst-Asia.

www.afmonline.org